Grønvold gård

Grønvold gård ble kjøpt av Søren Muus i 1810. Gården var også utskilt fra Øvre Valle, eiet av Andreas Lumholtz. Hans sønn Isach Muus tok over i 1831 og en S. Eielsen i 1868.

Fra Nitedal Tændstikfabriks historie:

"Den 3. mai 1874 ble det i direksjonsmøte slått fast at etterspørselen etter Nitedals fyrstikker nå var så stor at man måtte utvide, oppgangstiden hadde nådd også til Nittedal. Utvidelse kunne ikke gjøres i noen større utstrekning på Markerud, det fantes faktisk ikke ledig arbeidskraft mer i dalen, dessuten var frakten av råmaterialer opp til Markerud tungvint. Man sikret seg eiendommen Grønvold ved Etterstad i Østre Aker. Selgere var lensmann Hiorth og propretiær Eielsen, og salget omfattet: - - - af Walle med Grønvold, Fladengen, Aasløkken, Ladeløkken og Kongsløkken".

Grønvold gård var ikke stor nok for Nitedals arealbehov og det manglet god adkomstvei fra Strømsveien. Nitedal fikk da kjøpe deler av eiendommene som grenset opp mot Grønvold. Grunn til vei til Strømsveien ble kjøpt av lensmann Hiorth og Fyrstikkalléen ble opparbeidet.

Populært arbeidssted

Det ble snart populært å arbeide på Grønvold. Øvede fyrstikkarbeidere søkte seg til fabrikken og det ble behov for boliger til arbeiderne. Det ble bygget en rekke boliger langs Grenseveien som skulle huse arbeiderne. I tillegg kjøpte fyrstikkfabrikken selve bygningene på Grønvoll i 1875 der 82 mennesker fikk sitt bosted, både i uthuset og stabburet.

Det første driftsåret, 1875, arbeidet det 134 personer på fabrikken. Av disse var det 38 barn under 15 år. Fyrstikkfabrikken på Grønvoll ga en kjærkommen inntektsmulighet for 220 mennesker som bodde på Kampen, Galgeberg, Vålerenga og langs Strømsveien. Disse kunne arbeide hjemme eller om kveld og natt med å lime fyrstikkesker. Industrien ga mange mennesker mulighet til en inntekt og det flyttet mange mennesker fra Sverige for å arbeide på Grønvoll. Blant annet bodde det i Strømsveien 111 en familie Nilsson, 12 stykker i alt og alle limte esker.

Farlige arbeidsforhold

Fabrikken på Markerud i Nittedal produserte svovelstikker. På Grønvoll ble det produsert fosforstikker. Fordelen med forsforstikker var at de var tilsatt friksjonsmateriale slik at de kunne antenne med et strøk mot skosålen eller noe annet hardt. Ulempen med bruk av fosfor var at dampen lett gikk inn i blodbanen, for eksempel via hull i tennene. Fosfordamp angrep da kjevebenet og gjorde slik at benvevet ble ødelagt, eller nekrose som det het. Denne sykdommen, fosfornekrose, ødela hele ansiktet da hakepartiet, overkjeven og kinnbenene skrumpet inn.

Harde arbeidskår fører til streik

Boligtilbudene til arbeiderne var svært dårlig, trangboddhet og krav om å la nye arbeidere midlertidig bo hos familier i arbeiderboliger. I 1889 ble det innført en bot for arbeidere som kom for sent på jobb. Ikke nok med at de ble trukket i lønn for den tiden de ikke var på jobb, men de ble straffet med bøter som kunne bli så stor at det tilsvarte en hel ukeslønn.

Det var stort sett kvinner som sto over fosfordampen, det var kvinner som måtte sørge for at innlosjerende fikk mat og stell og det var kvinner som fikk bot i form av trekk i lønnen de faktisk hadde arbeidet for. Det var kvinnene som måtte sørge for at huset var i orden, at alle barna fikk frokost og kom seg på skolen, og fikk tilsyn når de var syke. Arbeidsdagen kunne være opptil 12 timer. Det var da ikke mye tid igjen for de arbeidende kvinnene. I oktober i 1889 sa de nok var nok. Arbeidsgiverne var ikke mottakelig for å forstå situasjonen. Dermed ble en av Norges mest betydningsfulle streiker et faktum.

Pax Leksikon
Streiken fikk umiddelbart stor støtte og den 24. november 1889 gikk 10 000 mennesker i demonstrasjonstog. Alle disse og flere til samlet seg på Etterstadsletta etter toget for å appellere til myndighetene om å bedre arbeidsforholdene til de streikende kvinnene.

Karoline Kristiansen var en av de som gikk i bresjen for streiken. Hun var født i 1870 og hadde arbeidet både på Markerud og på Grønvoll. Hun forteller fra sin barndom:

"Da jeg var liten skolejente, måtte jeg og fire andre søsken opp tidlig om morgenen - ved sekstida - for å lime fyrstikkesker før vi gikk på skolen. På veien til skolen måtte vi levere sekken med esker, og på hjemveien hadde vi med oss nye sekker med våt spon, som var tung og bære. Så var det lekselesing med en gang, og etterpå måtte vi klistre fyrstikkesker helt til hu mor skulle tenne lampa. Da fikk vi komme ut for å leke en times tid, men da var for det meste sola og dagslyset borte".

De streikende fyrstikkarbeiderskene fikk stor støtte og det kom inn 14 000 kroner i streikekassa. Det nærmet seg jul og de mannlige arbeiderene fikk varsel om mulige permitteringer på grunn av kvinnenes fravær. Da valgte kvinnene å gå tilbake til arbeidet. Dette begrunnet de med at de ikke ville gjøre den forestående julehøytid verre for mennene enn den i alminnelighet var for arbeiderne.

Men streiken var ikke forgjeves. Fyrstikkarbeiderskene fikk tilsagn om høyere lønn og mulktsystemet skulle endres. De ble også forespeilet bedre boliger, noe det tok flere år å oppføre, arbeiderboligene på Grønvoll.

Den største gevinsten som kom ut av streiken var bevisstgjøringen blant kvinner som arbeidskraft og nødvendigheten av å organisere seg i fagforening.

Barnearbeid var vanlig i industrien på slutten av 1800-tallet. Av 510 arbeidere på Grønvoll i 1890 var 55 mellom 12 og 14 år. 16 var under 12 år.

Brannfarlig produksjon

Norsk forsøksvirksomhet for produksjon av fyrstikker startet i 1839 i Kirkegaten 34 i Christiania. Det var Fritz Heinrich Frølich (1807-1877), født på Sjælland, men av polsk ætt, som etablerte denne. Fabrikk med større produksjon ble det ikke før i 1846, under navnet F.H. Frølichs Fyrstikfabrik i Nedre Voldgate 3.

På grunn av brannfaren ble fabrikken flyttet til Tjuvholmen etter en stor brann i 1856. Men også denne fabrikken ble rammet av brann i 1861. Da bestemte Frølich seg til å selge det som var igjen av utstyr til J.L. Sundt. Han kjøpte et stort område på Markerud i Nittedal og grunnla Nitedals Tændstikfabrik i 1863.

Bidrag til blindesaken

Senere ble Frølichs sønnesønn, Fritz Heinrich Frølich (1872-1961) ansatt som direktør på fabrikken. Det var han som startet institusjonen Hjelpestikker, det innebar at en øre av hver solgte fyrstikkeske skulle gå til blindesaken. Det var flere generasjoner Frølich som var direktører for fyrstikkfabrikken. Otto Ingar (f. 1906), sønn av sistnevnte Fritz Heinrich, tok over etter sin far i 1931. Deretter Otto Ingars sønn, Fritz Heinrich. Han var den siste direktøren på Grønvoll, produksjonen der ble lagt ned i 1967. Da ble produksjonen flyttet til Agnes fabrikker i Stavern, men etter kort tid flyttet til Sverige. I dag produseres Nitedals fyrstikker i Belgia.

Toppen

Sidene er utviklet av TaurusDesign i Oslo - webdesigneren i ditt nærmiljø, telefon 92 08 20 31